Ledelse er et emne som er plukket i stykker av både kompetente og inkompetente meningsytrere, akademikere og folk fra det virkelige liv. Resultatet er som et 8.000 biters puslespill strødd ut over gulvet. Hvordan kan noe som er teknisk så enkelt fremstilles så uhåndgripelig og så vanskelig? Med teknisk tenker jeg på de grunnleggende elementene i ledelse: Bestemme oss for hva vi vil oppnå, forstå situasjonen vi er i og så iverksette nødvendige tiltak.

La oss gjøre det abstrakte konkret, og definere noen klare begreper som gir mening til både operativ og strategisk ledelse. Jeg vet at jeg beveger meg inn i et begrepsmessig terreng som får et minefelt til å fremstå som ei blomstereng. Men like vel. Bli med meg videre. 

Vi begynner med det store spørsmålet; Hva er ledelse? Ledelse er utvikling og alt som hører til deromkring; lede andre, ta avgjørelser, kommunisere effektivt, og mer.

Med utvikling tenker jeg på utvikling av bedrifter, markeder, mennesker, medarbeidere, kunder, produkter, tjenester osv. Lederoppgavene er retningsorienterte oppgaver. Fra nåsituasjon til ønsket situasjon. Fra der hvor vi er, til der vi har bestemt oss for å være. Fra det vi gjør, til det vi har bestemt oss for å gjøre. Fra det vi har, til det vi har bestemt oss for å få. For å nevne noe.

Alle lederoppgaver inneholder altså tre hovedelementer. Først, den ønskede situasjonen eller målet. For det andre, nåsituasjonen. For det tredje, de aktivitetene eller handlingene som tar oss fra nåsituasjonen til målet. I noen tilfeller er det lederen selv som står for alle tre hovedelementer, i andre tilfeller har lederen ansvar for de to første og delegerer pkt 3 og i atter andre delegerer lederen alle tre.

Er det ikke utvikling, er det heller ikke ledelse. Da er det management (administrasjon).

Management handler om forutsigbar og gjentakende bruk av ressurser. Mange ledere som sliter med «lederskapet», har ofte problemer med strukturen i managementet. Noen er rett og slett uorganiserte, mens andre mangler kunnskap om hvordan man utfører oppgavene, og derfor utsetter dem. Ofte mangler også bedrifter entydige strukturer for managementet sitt. De er mer «hva-orientert» enn «hvordan-orientert».

Eksempler på management-oppgaver er: Planlegging, økonomistyring, kvalitetskontroll, ansettelser og alle andre oppgaver som bidrar til en stabil og solid drift.

Hva er det som kompliserer ledelse rent følelsesmessig? 

Det er to hovedsvar på det spørsmålet, og begge er like potente. Det ene er «følelsen av utvikling» og det andre er «situasjonene i ledelse».

1. Følelsen av utvikling

Utvikling innebærer å bli til noe nytt, oppnå noe vi ikke har, og lære noe vi ikke kan. Det er en overgang fra en tilstand til en annen, etter vår egen beslutning. Usikkerhet, friksjon og til og med frykt ligger i utviklingens natur. All utvikling er et større eller mindre skritt inn i noe ukjent. Hvis det ikke er ukjent så er det jo kjent og da er det ikke utvikling. Når vi beveger oss i kjent terreng, er det repetisjon på noe vi allerede kan og vet.

Derfor er begreper som «å lede i det ukjente», «endringsledelse» og slike ting bare verbale konstruksjoner fordi ledelse er endring i sin natur. Utvikling blir nemlig til endring over tid.

Satt på spissen: «hvis det ikke føles kleint, er det ikke ledelse». Da er det management.

Gode ledere er dyktige til å romme egen usikkerhet, og ikke minst usikkerheten i omgivelsene. Andre trigges av egen og andres usikkerhet som igjen fremkaller frykt. Derfor vil vi møte ledere som gjerne vil «vente og se». Det er lurt når man er baker og har en deig til heving. Vi andre må vi handle, og se....

2. Situasjonene

Som ledere møter vi en rekke situasjoner som minner oss (sterkt) om tilsvarende situasjoner i livene våre i fortid, nåtid og antatt fremtid. Dette er situasjoner som ofte aktiverer oss i større eller mindre grad rent følelsesmessig. Vi frykter og vi tviler. Usikkerheten kan lamme oss. Og i noen tilfeller utsetter vi det som vi rasjonelt sett vet at vi skal gjøre, til fordel for noe som er emosjonelt sett mer behagelig.

Det er fascinerende å reflektere over hvor like situasjonene i ledelse er med dem vi møter i livet generelt, og som føles dønn likt og som oppfattes annerledes fordi konteksten er forskjellig:

·      Ta avgjørelser

·      Gjøre ting vi ikke kan

·      Bevege oss i ukjent terreng

·      Fortelle sannheten

·      Si fra når noe ikke er bra nok

·      Tre frem og eksponere oss

·      Være uenige med flertallet

·      Si upopulære ting

·      Forholde oss til sutrekopper

·      Osv

Tenk deg om. Når du står i situasjoner som er krevende for deg som leder. Er det krevende fordi du teknisk eller kunnskapsmessig er usikker, eller er utfordringen mer følelsesmessig? Min påstand er at du i de aller fleste tilfeller rasjonelt vet hva du skal gjøre, eller si. Men så nøler du eller velger annerledes basert på følelser. Du kan altså tingene dine, men følelsene gjør deg til en tviler…

Ledertrening handler først og fremst om å gjennomføre på tross av hva man føler i heite situasjoner, mer enn å tilføre seg kunnskap. Det er en illusjon at økt kunnskap gir økt trygghet. Det er ny erfaring som gir deg økt trygghet.

Om du velger å tre inn i en lederrolle, velger du et liv i ytterkant- og utenfor komfortsonen din. Dette er en treningssak og det er høyst stimulerende. Opererer du for det meste i kjernen av komfortsonen din, har du funnet nøkkelen til kjedsomhet og misnøye. Det er lederens ansvar å lede andre inn i ukjent terreng og usikkerhet. Det betyr at man ikke bare må romme sine egne ting, men også andres reaksjoner og frykter. Derfor vil vi se at dyktige ledere har en eventyrlig side som de viser når det går ei kule varmt: Ro. Ro gir trygghet. Og trygge rammer er ofte forutsetningen for god utvikling.